Onsdag kommer poeten, presten og den revolusjonære Ernesto Cardenal til Oslo. Han skal ha en samtale med Kjartan Fløgstad. Fant en morsom videosnutt på YouTube, Salme 5. Ganske morsomt å se hvordan han bruker religiøse salmer som form for diktene sine (det er engelsk oversettelse under diktene:
Han har gjør det samme her, hvor han har lagd et dikt med Marlyn Monroe
Det siste har ikke noe engelsk oversettelse. Uansett, keen på å bli med Mags?
Christian
Å produsere tekst når du vet noen andre skal se den, gjør hele greia så mye mer komplisert… Prøver å lagen en to siders tekst til den kommende Amerikautstillingen, men sliter med å bestemme meg for hva jeg skal ta med. Noen ganger så lurer jeg på om halve greia med å skrive er å bestemme seg for hva som ikke skal være med. Men slik ser det ut så langt:
«Nåtid hos Warao
Warao er en amerindiansk gruppe som lever i Orinocodeltaet, Venezuela. Orinocodeltaet er førti tusen kvadratkilometer stort, og det lever omkring 30 tusen Waraoer i og omkring dette området. Med dette utgjør Waraoene en av de største urbefolkningsgruppene i Latin-Amerika. Blant Waraoene i Orinocodeltaet finner vi en rekke innflytelser fra både Karib og Arawak indianere. Men i dag er det en relativt ny etnisk grupp, som Waraoene kaller, hotarao som står for den viktigste ”Andre”. Hotarao betyr ”folket fra det harde landet”, og er en fellesbetegnelse for Kreoler (venezuelanere), turister, misjonærer, og besøkende antropologer
Det triangulære deltaet er delt opp i en rekke elver som bryter ut fra Orinoco elva, og lager en vifteformasjon. Store deler av deltaet er utilgjengelig langs kystområdene på grunn av tidevannet. Jordsmonnet består for det meste av gjørme og sedimenter. Å bevege seg rundt i disse områdene både farlig og krevende; Farlig på grunn av slanger og skorpioner, krevende fordi gjørma suger beina fast og gjør en selv en kort spasertur tungt arbeid.
Med det elaborerte systemet av elver og kanaler, tidevannet, regnsesongen og de årlige oversvømmelsene av Orinoco elva, har Waraoenes omgivelser blitt kalt aquatisk. Waraoene selv forestiller seg selv at de lever på en jordskorpe som flyter på et stort hav. I denne delen av verden utgjør de mange elvene og kanalene viktige transport årer for Waraoene. Med sine ”dugout” kanoer har de enkelt tilgang til sine hager, fiske, jakt eller for å sanke mat i skogen.
I disse våtmarkene har Waraoene bygd seg palmehytter på stylter, såkalte ”palefitos” på Spansk. Husholdene er satt opp på linje langsmed elven. Et typisk hushold består av tre hus. Hisabanoko som er ”spisestedet”, hanoko som er ”hengekøyestedet” og naibomanoko som er ”menstruasjonsstedet”. Alle husene er i elva når det er høyvann, med spisestedet, hisabanok, lengst ut i elva.
I hisabanoko blir maten lagd og spist, men det kan også fungere som uformelt samlingssted for naboer og venner. All mat; Ure (tuber) fra hagen, fisk, vilt, eller frukter, bær, skillpadder, larver fra skogen, blir lastet av her. Det er også hoisi, gangbru, fra hanoko til hisabanoko. Denne fungere som en brygge for å fortøye kanoen og går lengst ut i elven. Brygga stikker ut fra kjøkkenet, lengst ut i elva, slik at man kan dra ut å padle selv om det er lavvann.
Mens menn først og fremst er ansvarlig for å bygge hus, jakt og fiske, så er kvinnene ansvarlig for å høste rotfrukt fra hagen og å lage mat. Det typiske måltidet er fisk og ure, som blir kokt sammen i en gryte for omkring en time. Det er også konas ansvar å fordele maten til husholdsmedlemmene. Denne type makt, på et sted med til dels knapp tilgang på mat, er betydelig. Så selv om menn gjør de fleste avgjørelser i den offentlige sfæren, så er kvinner i stand til å påvirke menns avgjørelser gjennom slike kanaler.
Ohidupalmen fungerte tidligere som hovedsubsistens for waraoene, men er i dag blitt erstattet av hagebruk og ure. Likevel har palmen mange anvendelsesområder selv i dag; her finner man de saftige mohe larvene, fiskeharpuner, piler for fuglejakt, men kanskje viktigst er plantefibrene som blir brukt til å lage hengekøyer. Ordet hengekøye er ha på Warao, og peker over til det andre huset, hanoko. Et hanoko kan huse alt mellom to til 20, avhengig av størrelsen. Hanokoarotu, ”eieren av huset”, og hans kone er de sentrale medlemmene og tar alle de viktigste avgjørelsene vedrørende husholdet.
Lengst vekk fra elven, mot skogen, finner vi menstruasjonshytta, naibomanoko. Her oppholder kvinnene seg gjennom sin menstruasjonsperiode. I denne perioden er de fristilt de fleste av sine daglige gjøremål, og er særdeles svake. Generelt forestiller Waraoene av et hvilket som helst blodtap svekker mennesker. Menstruasjonsblod er oppfattet som særdeles farlig og forurenset for sjamaner. Sjamanene er ansvarlig for samhandling mellom mennesker og forfedreånder, men hvis åndene lukter blod så kan de angripe mennesker, og da spesielt sjamaner.
Levende tradisjoner: Objekter og identitet
En mer kontemporær analyse av amerindianske samfunn trenger å ta innover seg globale endringer. Med produksjonen av billig teknologi, så har elektroniske medier blitt tilgjenglig for Waraoene. I dag ville det være vanskelig å finne en landsby uten Radioer, TV, og DVD. Små diesel aggregater driver media showet, mens Waraoene ser filmer og diskuterer hendelser langt utover deres egne landsbyer.
En vanlig hendelse å observere i en landsby i dag er en kvinne som vever en hengekøye, mens en gruppe mennesker ser en film. For utenforstående på jakt etter en ”primitiv” livsform kan det fortone seg som merkelig å oppleve at indianere i Amazonas har den samme TV’en som han selv har i sin egen stue. Likevel fortsetter den materielle kulturen og hverdagslivet mye av de samme premissene den alltid har gjort.
I disse våtmarkene er kanoen fremdeles en sentral del av Warao livsstilen. Nesten alle eldre Warao menn kan bygge kanoer, og disse ferdighetene blir overført fra den eldre til den yngre generasjonen. Menn og kvinner med særdeles gode håndverksferdigheter blir kalt moyotu, spesielt når det gjelder kanoer og hengekøyer.
Selv om håndverk som kanoer og hengekøyer er ”kjønnet” i henholdsvis mannlige og kvinnelige sfærer, så finnes det alternative kjønnsmønstre. Blant Waraoene finner vi det ”tredje kjønn”, tidawena, som betyr ”forvridde kvinner”. Disse er homoseksuelle eller transvestitter. Tidawena fremhever sine ferdigheter i forhold til å lage hengekøyer istedenfor kanoer. Gjennom å identifiserer seg med kvinnelige ferdigheter, og distanserer seg fra mannlige ferdigheter, understreker de kanoene og hengekøyenes kjønnslige aspekter.
Globale forbindelser og urbane sentre
Amerindianere i amazonasregionen er ofte fremstilt som isolerte. Nyhetsmedier og Nationa Geographic type TV kanaler tender til å vektlegge det eksotiske og ensomme livet disse samfunnene lever. Men sannheten ser ut til å være mye mer kompleks. I dag lever mange amerindianske grupper i marginene av globaliseringen, knyttet opp til ulike livsstiler gjennom myndighetspersoner, misjonærer og NGO’er, men også turister og antropologer.
For å forstå landsbyliv disse stedene så trenger man også å forstå det engasjementet som Waraoene har utenfor sine landsbyer. I dag reiser Waraoer til omkringliggende byer, hvor noe finner arbeid som håndlangere eller tigging. Mange migrerer frem og tilbake mellom byen og deres landsby.
Waraoene møter fordommer og erfarer ofte å bli diskriminert i urbane områder. De får sjelden jobber, og er generelt behandlet dårlig (”de hører til i skogen” eller ”no son seres humanos”). Men de har tilegnet seg en rekke strategier for å tilegne seg ulike typer industrialiserte goder.
På en avfallshaug utenfor Ciudad Guyana, en stor by lengre opp Orinocoelva, så er det mange Waraoer som reiser for å sanke verdisaker. Her går de gjennom avfallet på utkikk etter ting de kan ta med seg; klær, kniver, kjeler, sko, metaller – alt som er industrialiserte goder Waraoene ikke har penger til å kjøpe. Her sanker folk sammen med venner eller familie. Klærne blir vanligvis tatt med tilbake til landsbyen, mens aluminiumet blir solgt for ti kroner kiloen. Andre verdifulle gjenstander er kassettspillere, radioer, batterier, og andre elektroniske apparater. De blir tatt med tilbake til landsbyen slik at man kan eksperimentere og redistribuere dem mellom venner og familie.
En annen strategi er rettet mot turistindustrien. I deres forsøk på å betjene denne ”kundegruppen”, så har tradisjonelle håndverkskunster blitt miniatyrisert for å passe inn i turistenes ryggsekker og kofferter. En vanlig aru huba, lagd for å ta ut yuruma av bitter manioc, er omkring 2 meter. I dag kan de være så små som 50 centimeter. Slik er det også gått med uhu, kurven som er lagd for å samle palmestivelse. De er gått fra å være funksjonelle objekter knyttet opp til en konkret innhøstingsteknikk, til å bli rene estetiske objekter, lagd for å betjene et turistmarked i bytte mot kontanter.
Alt dette peker mot en rekke endringer i Waraoene måte å leve på. Med endrede materielle betingelser, så blir Waraoenes levebetingelser også endret. Men denne endringen betyr ikke at man ”blir moderne”, men heller en elaborering på hva det betyr å være Warao i dag. Hva denne nye måten å være i verdenen på egentlig innebærer er noe som krever kontinuerlig forskning.
(Men uansett, livet blant waraoene fortsetter på mye den samme måten som det alltid har gjort i deltaet, med sin særegne livsrytme; Ut for å utføre dagens gjøremål, gjerne før solen står opp, lage hengekøyer, fiske, hagearbeid, bygging og vedlikehold av hus, fortelling av historier, krangling med naboen, og samvær med venner og familie). «
Tror nok jeg trenger å jobbe endel mer med denne:)
Christian
Den ser spennende ut. Jeg skal kjøpe den straks jeg er ferdig med å forberede meg til ISCAR-konferansen i San Diego. Akkurat nå er jeg derimot dynget ned i arbeid og sauset inn i frustrasjon. Veien til kunnskap er brolagt med tidsfrister og fortvilelse.
HEi Mags
Jeg har fått anbefalt en ny bok som snakker om måter å ha kunnskap på. Jeg lurer på om den er mer opptatt av fobindelser som genererer kunnskap, enn kunnskap som et system. Skal vi begge kjøpe den, og ha en diskusjon på det? Det er en artikkel samling.
Christian
Jeg tror vi kan kjøre et parallelt argument: Det er ikke lett å være alkoholiker. Jeg står opp hver morgen og føler meg helt jævlig. Deretter må jeg ut å skaffe mer alkohol på den jævla Menyen nede i gata. Det er først etter et par øl at jeg orker å dra ned til sosialen, klage over det harde livet som alkoholiker, kanskje få litt mer penger eller ei. Veien over til den lokale puben er heller ikke lett, for jeg husker ikke hvem jeg kranglet med dagen igår, hvem som kommer til å gi meg en på tryne, eller om jeg kommer til å få noen servering.
Det er hardt arbeid å være alkoholiker, og jeg krever respekt! Jeg har jobbet hardt for denne statusen, dette livet, og jeg jobber for det hver eneste dag, hver eneste time. Jeg krever respekt. Eller som Cartman sa engang: Respect my Authorathoooong
Det er litt vanskeligere å være sur enn mange tror. Det enkleste i verden er det å være positiv til alt (det må være alt for å fungere; alt unntatt krig og pedofili). Da blir man er velfungerende glassmanet. En vakkert formbar masse alle liker, som plastelina. Det å være mistenksom og kritisk til saker og ting er i motsetting til dette svært krevende.
Nå skal jeg ikke påstå at det er et mål i seg selv å være sur. Snarere vil jeg hevde å det å være kritisk ofte sees som surmaget av andre. Kanskje hadde de ikke tenkt på den måten før. Kanskje hadde de bestemt seg for å unngå slike problemer. Kanskje trodde de at det de mente var flott eller smart eller, oftere og oftere, dessverre, ”sexy,” var noe alle i denne kretsen var enige om. Ikke vet jeg. Men pirkers det i sånne ting, så sitter personkarakteristikkene løst.
Jeg er ikke fatalist. Jeg er faan’talist. Jeg vet ikke nøyaktig hva det er enda. Men kanskje vil dette, og mange andre ting, bli klarere etter hvert som vår blogalog skrider frem, kjære venn. Ordet er ditt Christian.
Magnus
mcNode Weblog 